Jesus sa: «Himlenes rike er kommet nær.» og «Guds rike er kommet nær.»
På en side kan vi tenke at det betyr at Gud var kommet nær til menneskene. Veldig nær. For vi har så lett for å tenke først og fremst på de rent menneskelige, de jordiske relasjonene; at Jesus, Guds Sønn var kommet til oss, til verden. Men det som Jesus viser til med nær, er at Guds rike var ventet å åpenbares for menneskene i svært nær framtid – tiden var fullmoden, at Gud ved sin kraft og ved sin ånd ville gjenopprette alt som var tapt og gjeninnsette mennesket til hennes opprinnelige tiltenkte stand, at han nå skulle forsone mennesket med seg selv igjen og gi henne av sin egen ånd, for at hun nå skulle være hans like og tilhøre ham som hans høyest elskede i all evighet.

På den tiden da Jesus sto fram i Israel, var det ingen mennesker blant folket som kjente Gud og var kjent av ham — bortsett fra noen ytterst få som Gud hadde latt sin lampe skinne for. De som holdt seg nær til ham i hans ord i Skriftene. De som trodde ene og alene på hans løfter som han hadde gitt dem om sin egen redning og forløsning; i Messias, sin egen Sønn. Ellers lå Guds folk, Israel, i mørke, de så ingenting og de forsto ingenting. For i sitt store strev etter å opprettholde sin egen form for gudsfrykt som de selv anså som den rette – var og forble de skilt fra Gud, slik Gud hadde forkynt dem gjennom sine profeter. Det eneste de håpet på var at okkupasjonsmakten skulle bli drevet ut av landet så de kunne kjenne seg frie på grunn av det. De kjente ikke Gud – for de trodde ikke på ham og de ordene han hadde talt til dem. Egentlig veldig likt vår situasjon i dag, hvor kristenhetens bønn til Gud er at han nå må ta bort Korona-viruset …

Men nå var Gud kommet til dem, i et menneske. En ung, urørt kvinne som hadde funnet nåde hos Gud, ble befruktet av Gud – ved hans ånd. Og hun bar fram og fødte Guds sønn – han som er fra evighet av. Han kom nå selv til verden som en sønn av et menneske, i det syndige menneskets lignelse. Han ble født som menneske – selv kalte han seg Menneskesønnen, men han var avlet av Gud og han var Gud. Gud tok bolig iblant oss, skriver Johannes i begynnelsen av sitt evangelium.
Dette gjorde Gud fordi ikke noe menneske av den adamittiske slekten var istand til å gjenopprette menneskets fall fra Gud. Og det hadde Gud selv latt bli forbildelig stadfestet gjennom sitt utvalgte folk Israel, et folk han bar på sine farsarmer og vernet og beskyttet, men som sviktet ham og elsket andre guder i stedet for ham. De lovte troskap, men var troløse, til gangs. Hver og en av oss får også lov å prøve vår dugelighet mot Gud lov, og om vi er ærlige får vi erfare at vi ikke egner oss til noen gjenopprettelse eller forlikelse med ham. Vi er og blir forhindret i å nå fram til Gud, ved vår egen synd mot ham. Vi mangler i oss selv et fullverdig offer innfor Gud, for syndene våre mot ham. Men i nidkjærhet for skaperverket sitt og i troskap til sine egne løfter, lot Gud sitt eget forsett om selv å gjenopprette det som gikk tapt i Eden, stå fast.
Så kommer han nå selv inn blant oss, for å være den ene mellommannen mellom Gud og menneske som kunne gi liv til det som var dødt, som kunne forlike det som var fraskilt, for å føre menneskene ut av mørket og inn i sitt lys; tilbake til seg, til sin herlighet. En skjult hemmelighet, som avdekkes og gjøres tilgjengelig for ett og ett menneske, av Gud selv – når Hans Sønn, Frelseren, tas imot av hvert enkelt menneske som dets eneste redning fra evig død og fortapelse; som dets frelser, soner og løser, i tro og full tillit til den han er.

For hans navn — Jesus, som forteller hvem han er, er satt sammen av to ord: Gud og frelse. Eller i utlagt betydning: Han som Gud frelser oss ved.
Det var bestemt fra himmelen hva han skulle hete.
«… og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Matt 1,21
«… fikk han navnet Jesus, som han var kalt av engelen før han ble unnfanget …» Luk 2,21. Han skulle hete det han er. Forøvrig er det et kjennetegn ved navn gjennom hele Skriften.

«Alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» Joh 1,12
De som tror, sier Johannes her, de må tro på ham som frelsen fra Gud ­– for det er navnet hans‚ og at det er han som gir dem rett til å bli Guds barn, når de tror på ham som den han er. I det navnet er det de har sin barnerett hos Gud.
Han som er Guds arving – han som er sønnen til ham som opprettet testamentet, arving til ham som døde. Kapittel 9 i Hebreerbrevet, forteller om Guds Sønns yppersteprestlige gjerning, – se vers 16 og 17. Han døde som et offer for synden i menneskene, som den som tok hele menneskehetens synder på seg, for å ta straffen vår og løse oss fra våre synder mot Gud. Og, for å oppstå som En annen; Den oppstandne – for å føre hver den som tar imot ham som den han er, til sitt evige rike, frikjøpt fra Satans rike, fra dødens rike til Guds rike — ved hans eget blod. Se Rom 7,4.
For han var det eneste mennesket som døden ikke kunne holde. Han er det eneste hellige, rene offeret for menneskets synd mot Gud som Gud selv kunne akseptere; mennesket Jesus. Selv var han fri fra all synd, fri fra all utroskap mot Gud i tanker, ord og gjerninger – han var ren i ånd, i sjel og i legeme. Som et rent og lytefritt lam var han regnet – hans Fars hjerte hadde sitt behag i ham. Han var sendt fra himmelen for å være et velbehagelig offer framfor Gud, for oss syndere. Døperen Johannes vitner også om Jesus; at han er den som bærer bort verdens synd.

Ved hans offer for menneskehetens synder og ved hans oppstandelse til et nytt liv, er veien igjen åpnet for mennesket – i mennesket Jesus – til Guds hjerte, for de som tror at han er den han er og tar imot hans stedfortredende offer for seg og sin tunge syndebyrde. Ham hører vi nå til, vi som var døde i våre synder, men nå er blitt renset og blir gjort hele ved hans blod, Guds Sønns dyrebare blod, og har fått liv av hans liv – det livet som ble reist opp fra døden for oss – når vi bare vil tro på Guds Sønn som Guds frelser for oss. Når vi tror på ham og den gjerningen han gjorde på Golgata i vårt sted, så føder han oss inn i sitt rike. Sånn skjer det, på den måten, sier han selv i Joh 3,14–15. Da tilhører vi ham og er hans medarvinger, på grunn av den frelsen som han har fullbrakt for oss, en gang for alle. På hans ord. Når vi tror på hans navn.

«Ros dere av hans hellige navn!» 1Krøn 16,10
For hva annet er det å rose seg av? Det finnes ikke noe annet å kjenne seg satt fri fra synden og oppreist fra døden ved, enn hans navn. Det finnes ikke noe annet menneske som er opphøyet til himmelen, enn ham. Og de som tar imot ham som sin redningsmann – som Jesus, som sin seier over synden og døden, de gir han liv av sitt liv, og setter dem i himmelen med seg, for at de skal være der hvor han er. Hans hellige navn er vi bedt om å ære og rose! Men da må vi jo først ta imot ham og tro på ham som den han er. For det er først da han lukker opp sitt rike for oss.
Ja, det er han som lukker opp, bare han, og da kan ingen lukke igjen, men det er også han som lukker igjen om vi ikke tar imot ham som den han er.

• «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at — som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!»  1Kor 1,30–31
• «… og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag!» Luk 24,47
• «Til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.» Matt 12,21
• «La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.» Hebr 13,15

 

Hans navn være lovet!