«Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrden. Den gode hyrden setter livet sitt til for fårene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrden. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Far kjenner meg, og jeg kjenner Far. Jeg setter mitt liv til for fårene …
 … Derfor elsker Far meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette budet fikk jeg av min Far.»

Joh 10:10–15, 17–18

 

Om ikke han hadde satt sitt liv til (— valgt å ofre sitt blod for oss —) av seg selv, og hadde tatt det igjen, hadde jeg vært evig fortapt. Og ikke bare jeg, men oss alle.
 … «Men det ble strid blant jødene om det han sa.»  Sånn som det også er strid om ham blant de som kaller seg kristne. Blant de som har valgt seg sine egne hyrder. Men Guds Ord og Hans Frelse — i Jesus Kristus — er det som blir stående. — For hver av dem som tror at Han er den som han selv sier han er. Den gode hyrden. Han som eier fårene.
I disse ordene skildrer Jesus for oss hvem han er; at han selv er den som bare Gud alene kan være.

All ære tilhører ham. I all evighet.