Av Øivind Andersen – etter tale funnet på nettet.
I stor takknemlighet til Gud er det jeg publiserer denne talen, for at han lot lyset sitt skinne så klart for Øivind Andersen (til tross for at han var blitt blind da talen ble holdt) — så vi også kan lese og bli minnet om hva frelsen vår består av, og at vi kan bli forsikret om at vårt syn på Gud og oss selv er det samme synet som Gud selv har.
Noen få språklige tilpasninger er gjort, og avsnittsinndelinger
er lagt til for lesbarhetens skyld
Et mislykket kristenliv
Det er mange som lever et mislykket kristenliv, hvis det går an å tale om det. Det er vel så at mange bekjenner seg som kristne uten å ha kommet igjennom til et personlig liv i Gud. Altså uten virkelig å kjenne Jesus, og uten virkelig å ha fått Guds Ånd inn i hjertet sitt, slik som den har som er født på nytt av Gud.
Jeg tror det går svært mange omkring på den måten i dag, og det kommer ganske riktig av at de misforstår evangeliet. Guds ord har ikke kommet til dem slik som det i virkeligheten er. Og det er ikke blitt dem til den hjelp som Guds ord var tenkt å være fra Guds side – for oss. I det lange løpet er dette en farlig stilling å være i. Er det noe jeg har bedt Gud om, like fra min ungdom av, så er det å kunne være slike til hjelp. Jeg har selv gått mye i denne stillingen, så jeg vet hva det er. Og jeg har mer enn en gang gått skuffet ut av kirke og bedehus. Jeg gikk dit for å få hjelp, og måtte gå skuffet ut derifra igjen.
Derfor er det virkelig en trang som Herren har lagt ned i hjertet mitt; om det var mulig at han kunne bruke meg for nettopp å hjelpe dem som mangler den egentlige og grunnleggende opplevelsen på å være en kristen. Da er det nødvendig å få se i Guds ord hva evangeliet virkelig er for noe.
Skal vi få se det, så kan vi ikke bare stille spørsmålet: Hva er evangeliet? Men vi må også se det i forholdet til spørsmålet: Hva er loven? Det er dette forholdet mellom loven og evangeliet som er den store hemmeligheten i Guds rike, og som er den store hemmeligheten i den åndelige frigjørelsen og i det livet som gir åndelig vekst i hjertet vårt. …
Innlegget/talen fortsetter under avsnittsoversikten.
Hva er Loven?
Hva er Evangeliet?
Hvordan er forholdet mellom lov og evangelium?
Hvordan skjer sammenblandingen av loven og evangeliet?
Hva krever loven
Det å holde budene og det å gjøre lovgjerninger
Lovens oppgave
Løgnen om at vi kan holde loven bare Gud gir oss kraft til det
Guds rettferdighet på grunn av troen
Guds rettferdighet er gitt oss av Gud i Jesus Kristus
Kjent rettferdig uten å ha fortjent det
Derfor vil jeg nå som utgangspunkt få lese fra Romerbrevet. Det gjør jeg fordi dette ordet er så klart, det er så anskuelig. Jeg leser fra Rom 3,19 og ut kapittelet, selv om vi ikke har bruk for alt som står der nå, men jeg leser det for sammenhengens skyld:
«Men vi vet at det loven sier, det taler den til den til dem som har loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer syndens erkjennelse.
Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, åpenbart uten loven, det vil si troen på Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. For å vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.
Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.
For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen uten lovgjerninger.
Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.
Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.»
Det er det to grunnleggende spørsmål her:
Hva er loven? — og Hva er evangeliet? Vi skal ta det med loven først:
Hva er Loven?
Det korteste og samtidig det mest omfattende svaret vi kan gi ut fra Guds ord om loven, er dette:
Loven er åpenbaringen av Guds hellighet. Og jeg vil understreke:
“Åpenbaringen av Guds hellighet!”
For det er mye mer enn å vite at Gud er rettferdig. Det er å få åpenbart for hjertet sitt at Gud er HELLIG!
Det betyr at Gud ikke kan forlikes med synd. At ikke noe urent kan være i hans nærhet.
Det er å bli klar over at Gud ikke går på akkord verken med løgn, urett, synd eller noe som helst som er imot hans vesen. Alt som skal være i Guds nærhet og være i samfunn med ham, det må være av ham selv og som ham selv.
Dette åpenbarer Guds hellige lov.
Hva er Evangeliet?
Det er:
“Åpenbaringen av Guds frelsende kjærlighet”.
Hvordan er forholdet mellom Lov og Evangelium?
Disse to – loven og evangeliet – går hånd i hånd.
Om du nå spør: Når møter vi for første gang “loven og evangeliet” i Skriften? Så blir svaret: Det var i den første prekenen som Gud holdt for falne syndere i Edens hage, for Adam og Eva. Da sa Gud til Adam. «Hvor er du?» Og til Eva: «Hva har du gjort?»
Hører du de spørsmålene?
- Hvor er du?
- Hvor står du hen?
- Hvordan ser mitt liv ut i Guds lys?
- Hvem er jeg egentlig?
- Hvordan har jeg det med Gud?
- Hvordan er min tilstand sett i Guds lys?
- Og hva har jeg gjort?
- Ja — hva har jeg gjort?
- Hva mener Gud om det jeg har gjort?
Hører du hvordan disse spørsmålene trenger gjennom? Merker du hvordan det avslører oss?
I den samme talen kommer første gang uttrykket “kvinnens ætt”, og det ordet er brukt om et enkelt individ – det brukes ofte sånn på hebraisk; “kvinnens ætt skal knuse slangens hode.”
Og du skal merke deg at dette løftet ble forkynt til Djevelen, med Adam og Eva som
passive tilhørere. Dette illustrerer evangeliets vesen.
Nå må vi se litt nærmere på loven. Så skal vi fortsette med evangeliet, for det er egentlig det som er konklusjonen. Men om du skal kunne se evangeliet, så må du først vite noe mer om loven.
Den feilen som ofte blir gjort, er at man ikke ser disse i relasjon til hverandre. Så blir ikke evangeliet noe evangelium, det blir ikke til hjelp.
Hemmeligheten med loven og evangeliet er at de arbeider sammen, de virker sammen og de hører sammen på alle stadier i det åndelige livet vårt. Fra den første begynnende vekkelsen i livene våre, og så lenge vi lever her i verden: De hører sammen, de arbeider sammen, de virker sammen og de må ikke skilles fra hverandre.
Men samtidig må de aldri blandes sammen!
Dette er hemmeligheten i loven og evangeliet:
De må hverken blandes sammen eller skilles fra hverandre!
Loven er loven og blir aldri evangelium! Evangeliet er evangelium og blir aldri loven!
Men de hører sammen!
Og hvis de ikke får virke sammen, blir det aldri noen av delene.
Når det tales om et mislykket kristenliv – og et misforstått evangelium, så kan jeg si deg hva det består i. Det består i en sammenblanding av lov og evangelium.
Hvordan skjer sammenblandingen av loven og evangeliet?
Det er når et evangelium kommer til oss som et “betinget løfte”. Man taler om Jesus og det han har gjort, og man taler svært godt mange ganger. Men så kommer en hel rekke betingelser som vi må innfri for å eie dette evangeliet.
Vet du hva det fører til?
—Ganske enkelt! Til egenrettferdighet.
Sammenblandingen av lov og evangelium fører til at man aldri kan se, og aldri blir i stand til å motta evangeliet! Man får aldri oppleve noen frigjøring! Og man får aldri oppleve det som vi ble minnet om fra begynnelsen av. Dette forunderlige livet, som ikke bare er et liv i meg, men som går gjennom meg og videre til våre medmennesker, slik at jeg får oppleve at dem jeg snakker med, de blir frelst. De hører seg frelst. Jeg vet at det er Jesus som gjør det, og så får jeg lov til å være et redskap.
Dette kan ganske enkelt aldri skje når lov og evangelium blandes sammen!
Derfor er det helt vitalt og grunnleggende det som jeg peker på nå.
Hva krever loven?
Så går vi tilbake til spørsmålet: Hva er loven?
Da vil jeg peke på at Loven har fire konkrete åpenbaringsuttrykk i lovpakten på Sinai. Lovpakten på Sinai er ikke lovens første åpenbarelse. Nei, tvert om. Den har jeg allerede nevnt. Du forstår, det er en bakgrunn for lovpakten på Sinai. Og den lyder slik: «Jeg; Herren, din Gud, er en hellig Gud».
Og på grunnlag av Guds hellighet, og som er et uttrykk for den, er det lovpakten på Sinai ble opprettet.
1. Det første åpenbaringsuttrykket i den er: “Du skal…!” Det er budet.
2. Det andre åpenbaringsuttrykket er forbudet: “Du skal ikke…!”
!Merk deg at det som er det viktige i lovpakten, er at Gud taler personlig.
Vi har jo noe vi kaller ‘naturrett’, og vi vet også fra Guds ord, f.eks. fra Rom 2,14–15, at lovens gjerning — ikke Loven —, men lovens gjerning, er skrevet inn i naturlige menneskers hjerter. En naturlig bevissthet om godt og vondt, det som man med ett ord kaller ‘naturrett’. Men det er en stor vesensforskjell på lov-åpenbaringen på Sinai, og på naturretten. Og denne vesensforskjellen ligger først og fremst i dette personlige som Gud sier: Du skal…! og Du skal ikke…!
I det første, i budet — der gir Gud de gode gjerningene navn, det kan vi si. Dette “Du skal”, det får sitt fullkomne uttrykk i de budene som Jesus kaller “det første og det største” – de to budene som alt annet er grunnlagt på: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel, med hele din hug.» – og et sted er det lagt til: «… og av hele din kraft.» Dette er det første og det største budet.
Men det er et annet bud som er like stort, sier Jesus: «Du skal elske din neste som deg selv.»
På disse to budene hviler hele loven og profetene (Matt 22).
Forstår du hva dette betyr?
Loven krever det fullkomne, syndfrie mennesket!
For budet “Du skal”, det krever intet mindre enn fullkommenhet og syndfrihet!
Loven krever ikke at vi skal gjøre så godt vi kan. Om vi påstår at Gud har sagt at vi skal gjøre så godt vi kan, så er det å spotte og håne Ham! Vi kan ikke gå fram for en hellig Gud som ikke tåler synd og si: ‘Jeg har gjort så godt jeg kan!’
Du skal elske, sier Jesus. Han går ikke på akkord. Loven krever hele meg! Den krever det fullkomne, det syndfrie mennesket!
Den som ikke ser det, får heller aldri se et guddommelig evangelium! Det er helt sikkert!
Det andre åpenbaringsuttrykket var forbudet: “Du skal ikke…!”
Og det har også to bud som krever fullkommenhet og syndfrihet. Det 9. og det 10. budet.
“Du skal ikke begjære…!” – står det i begge to.
Du skal ikke ha lyst til å synde! Du skal ikke ønske synd, du skal ikke ville synd! Du skal ikke ha så mye som en liten hemmelig tilbøyelighet til synd! Det er ikke nok med at man ikke skal synde! For det er synd å ha lyst til å synde! Og vi må aldri sveve i den villfarelsen at hvis jeg lar være å sette min lyst i verk, så har jeg latt være å synde! Åh, nei! Åh, nei! Åh, nei!
Forbudet krever fullkommenhet, hellighet; det fullkomne, det syndfrie mennesket!
Både i det positive og det negative;
både i budet og i forbudet, krever Guds lov fullkommenhet og hellighet.
Men dette blir ikke forkynt i dag! De forkynner om hva vi skal gjøre og ikke gjøre, hva vi skal være og ikke være! Det er ikke Loven det — slik som det vanligvis blir forkynt. Vi må få se hva som er årsaken til dette, hva som er bakom. Og nå skal du merke deg konklusjonen av det jeg har sagt:
Så lenge et menneske er loven noe skyldig, får det ingen tilgivelse hos Gud!
Det hadde fariseerne glemt! De grunnet sitt håp om syndenes forlatelse på sin syndsbekjennelse. Og fariseerne gikk svært langt i å bekjenne synder. Og de gikk også svært langt i å tilsi Guds løfter om syndsforlatelse til dem som bekjente synder.
Fariseerne hadde ingen syndsforlatelse, og de hørte ikke Gud til! Fariseernes hykleri består jo nettopp i det at med all sin nidkjærhet og all sin fromhet – for fromme var de menneskelig sett, og en høy moralsk standard hadde de menneskelig sett, men i alt dette hørte de ikke Gud til. Deres hykleri er altså at de ga seg ut for å tilhøre Guds verden, men så var det nettopp den de ikke tilhørte! De var spesialister i syndsbekjennelse, i skriftemål, og i syndsforlatelse, men de var ikke kristne. Og vi vet hvordan forholdet var mellom dem og Jesus.
Vi har det tilsvarende i dag! Det er svært mye fariseisme iblant oss i dag! Og det er det vel som også ofte blir kalt for mislykket kristendom.
Konklusjonen av det jeg nå har sagt er at;
Så lenge et menneske er loven noe skyldig, får det altså ingen tilgivelse hos Gud.
Dette får vi bruk for — for å forstå evangeliet.
3. Det tredje åpenbaringsuttrykket som loven kommer med, det er at det settes straff for å bryte budene: «Dersom du bryter disse mine bud og mine lover som jeg byr deg i dag, da kommer jeg over deg og forbanner deg! sier Herren.» (5Mos 28,15 ff).
Du kjenner jo ordet: “Lovens forbannelse!”
I sannhet så har den vært over meg — det vet jeg — etter mitt naturlige menneske!
4. Og så kommer det fjerde åpenbaringsuttrykket.
Vil du merke deg det — det er et betinget løfte:
“Gjør dette, så skal du leve ved det!”
Det står i Rom 10,5: Moses skriver om rettferdigheten av loven:
«Det mennesket som gjør disse ting, skal leve ved det.»
Og i 5Mos 28,1 ff står det her: «Dersom du holder mine bud og mine lover vil jeg storlig velsigne deg!» Og det tales om en velsignelse som går inn i alle detaljer i ens liv!
Disse fire åpenbaringsuttrykkene sier meg veldig mye om hva loven er!
Nå møter vi et viktig spørsmål, for at vi skal være rett innstilt til dette i vår omsorg for sjelene: Hva er forskjellen på å holde loven og å gjøre lovgjerninger?
I Rom 3,19 ff fremkommer det to ting: Etter grunnteksten: «Vi vet at alt det lover sier, det taler den til dem som har loven, for at hver munn skal lukkes,» Det vil si for at hvert menneske skal fratas enhver unnskyldning. «… og hele verden vise seg å være skyldig for Gud. Siden det har seg slik at ikke noe menneske på jorden blir kjent rettferdig av Gud ovenfor Ham, på grunn av lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelsen av hva synd er.»
Det er ikke noe annet enn det jeg leste innledningsvis; bare litt forandring på språket. Det er to ting som fremgår av dette ordet. Det første er at mennesket kan gjøre lovgjerninger, og det andre er at det allikevel ikke blir godtatt av Gud som oppfyllelse av loven!
Det å holde budene — og det å gjøre lovgjerninger
Hva er da forskjellen på å holde budene og å gjøre lovgjerninger?
Eller; —forskjellen på å oppfylle loven og å gjøre lovgjerninger?
Jeg har lagt vinn på hele mitt liv med å holde det 7. budet. Andre bud også, men la oss ta dette budet som eksempel. Sett nå at jeg har latt være å stjele. Jeg vil ikke påstå det hvis jeg skal ta det riktig nøye, men sett nå at det er sant. Her møtte Gud meg. Jeg glemmer aldri da det gikk opp for meg første gang, og Gud spurte meg:
«Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Med hvilket sinn er det du vil la være å synde? Er det fordi du elsker meg av hele ditt hjerte? Av hele din sjel, av hele din hug?
Og er det fordi du elsker din neste som deg selv?»
Og da måtte jeg svare: Åh, nei! Åh, nei!
Jeg kunne ikke elske Gud, det visste jeg! Jeg kunne ikke elske min neste som meg selv, det visste jeg også. Jeg kunne ikke engang elske meg selv! I lovens forstand!
For du skjønner, når det står: elske sin neste som deg selv…, så er dette “som deg selv” ikke uttrykk for egoisme! Vi tror da at vi kan elske oss selv, det kan vi da!
Men, nei! Ikke før du er gjenfødt! Det er bare med ditt gjenfødte sinn du kan elske deg selv! Dette har jeg selv fått oppleve.
Dette er hva loven krever av meg. Da var det noe som gikk opp for meg: Jeg kan la være å stjele, men jeg kan ikke elske Gud, jeg kan ikke elske min neste, jeg kan ikke engang elske meg selv. Hva er det da jeg gjør når jeg lar være å stjele? Jo, jeg gjør lovens gjerning hva det 7. budet angår! Så når jeg lar være å drive hor, så gjør jeg da lovens gjerning hva det 6. budet angår osv.
Det gikk opp for meg at en ting er å gjøre lovens gjerning,
noe ganske annet er å holde budene!
Du skjønner, “loven er åndelig”, som det står i Rom 7,14. Det vil si at den kan ikke oppfylles med gjerninger, bare med hjertet! Det vi mennesker kan, det er å gjøre lovgjerninger, det kan vi av oss selv. Men det er ikke en av oss som av oss selv kan holde ett bud! Ikke ett!
Det er ett menneske som har holdt budene, og han heter Jesus Kristus!
Han har holdt dem — som menneske! Og det gjorde han i vårt sted og på våre vegne.
Han er den eneste som har holdt loven!
Det er så forferdelig meningsløst når man forkynner for folk i dag: «Vel, vi kan da holde budene et stykke på vei!», sier de. «Vi er da ikke fullkomne, men vi får da tro at Gud tilgir oss for resten, vi kan da gjøre det som vi klarer – et stykke på vei!»
— Åh, nei! Åh, nei! Åh, nei!
Det er et forferdelig hykleri å si noe slikt! Dette viser bare at Guds hellighet ikke er åpenbart for hjertet. Du skjønner, at for å forstå loven, så må Den Hellige Ånd bruke loven på hjertet mitt. Før det skjer, så skjønner jeg ingen ting av det hele. Da det skjedde, gikk det med meg som det står i Rom 7:
«Jeg levde en tid uten lov. Men da budet kom, da våknet synden til live. Men jeg døde.»
Sammenhengen er da slik, fra Rom 7, 7:
«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven.»
Altså: Jeg visste ikke hva synd var før Guds lov åpenbarte det for hjertet mitt. Videre i Rom 7:
«For begjæret kjente jeg ikke før loven sa: Du skal ikke begjære!»
Lovens oppgave
Så er spørsmålet: Får Gud virkelig vise oss dette?
Får Gud vise deg hvem du egentlig er? Det er det som er lovens oppgave!
Hensikten med loven er som du ser her. Og dermed kommer vi til det tredje jeg skal peke på i forbindelse med loven: Hva er den gitt til?
«For at hver munn skal lukkes», står det i Rom 3,19, «og hele verden skal vise seg å være skyldig for Gud.» Den har vært det hele tiden. Men vi ser det ikke før Gud får åpenbare oss det i loven. Det er det som er lovens oppgave.
Jeg kunne nevne flere ord om hvorfor loven er gitt, men jeg skal bare ta med ett til fra 2Kor 3,6 og de følgende versene. Der står det “bokstaven” – det er loven det er snakk om; «bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende». Det er summariske uttrykk for Guds ords dobbelte virkning; det at det døder og fordømmer oss – og at det gjør oss levende. Og så ser vi i vers 7 og i vers 9, at «loven har en dødens tjeneste og en fordømmelsens tjeneste.»
Loven er gitt av Gud med et bestemt oppdrag; å utrette noe ganske bestemt for Gud: Å døde oss og fordømme oss! Det er lovens oppgave i vårt forhold til Gud. Loven har også andre hensikter i livet vårt, men dette er hensikten i vårt forhold til Gud. Den skal avsløre for oss hvem vi er, og dømme oss til døden!
Når loven begynner å virke på et menneske, da kommer man til det resultatet som er aldeles uunngåelig — man sier: Jeg er fortapt!
Jeg er fortapt! Jeg tenker at det er flere her som er kommet til det resultatet, men kanskje du ikke har registrert det riktig. Du har bedt om hjelp og kraft til å leve etter Guds vilje, — og hvordan har det gått?
Egentlig har du innerst inne mistet troen på deg selv, har du ikke det? Og hvis du har det, så sier jeg: “Gud velsigne deg!” For da har du opplevd noe stort! Hvis du har mistet troen på at du kan bli en kristen, og mistet troen på at Gud kan gjøre noe ut av deg, da har du opplevd noe stort!
For det er det som er …
…hensikten med loven.
Den skal frata oss enhver tro på oss selv!
For når jeg mister troen på meg selv, da mister jeg også troen på at jeg selv kan bli noe i Guds kraft!
Løgnen om at vi kan holde loven bare Gud gir oss kraft til det
Så lenge jeg sier som så: «Jeg kan ikke noe ved egen kraft, men bare Gud gir meg kraft så skal det lykkes!» — da har jeg ikke mistet troen på meg selv! Da står jeg der hvor fariseerne står.
Det forkynnes i Talmud-traktater og i Mishna og over alt hvor vi har fariseisk lære, at vel, mennesket kan ikke holde loven av seg selv, det kan det bare når det får Guds kraft, for ved Guds kraft så kan menneskene holde loven! Det er det som er den store løgnen! Det var det som gjorde at de var Jesu fiender og motstandere. Fariseerne grunnet sitt gudsforhold på to ting: På syndsbekjennelse med syndsforlatelse, og at de ikke kan noe av egen kraft, men det skal lykkes med Guds kraft.
Vi kan jo spørre: Kjenner du deg igjen? Har du hørt det noen gang? Der har du fariseismen!
Der har du selve hovedårsaken til den mislykkede kristendommen! Der har du selve mangelen på evangeliet! For med den innstillingen kan ikke et menneske høre evangeliet!
Det kan ikke forstå det og det kan ikke ta det til seg.
Men når loven begynner å tale og Guds Hellige Ånd begynner å åpenbare sannheten, ja, sannheten i Guds ord, da blir det ingen ting igjen av meg! Da er jeg håpløst fortapt!
Og så er spørsmålet: Hva så? Da svarer Guds ord: Men nå! Og det står ikke først og fremst kronologisk, men det står for å angi tingenes tilstand. “Men nå er tingenes tilstand den…”
Du ser at dette avsnittet fra Romerne 1,18 til 3,20 har ett bestemt formål: Det skal vise at mennesket under loven er fortapt! Det er ikke håp for mennesket under loven! Det er hensikten med hele dette avsnittet fra Rom 1,18 til 3,20. Og du kan se at hele dette avsnittet står da som en negativ begrunnelse, fordi Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror!
Men det er ingen som får fatt i dette, før de får se at det ikke er håp for mennesket under loven! Det vil si, ut fra meg selv og ut fra mine forutsetninger, når jeg står ansikt til ansikt med Gud slik som jeg er, da er det ikke noe håp, da finnes det ingen redning!
Det er det som påvises her i Rom 1,18 til 3,20. Og jeg vil si at dette er et forskrekkelig avsnitt, for du møter ikke Jesus i det avsnittet der. Visstnok skinner det gjennom her og der at det finnes et annet gudsforhold enn det som er beskrevet i dette avsnittet. Det finnes noe som heter hjertets omskjærelse i Ånden osv., men hva det består i og hvordan man kommer dit, sier ikke dette avsnittet noe om.
Så konklusjonen er og blir:
Det er ikke håp for mennesket under loven!
Sannheten om oss er altså den: —vi står der for Guds ansikt…
— Vi har brutt loven… Det er synd! eller
— Vi har lovgjerninger… Det er også synd!
Jeg må frelses fra mine lovbrudd, og jeg må frelses fra alt som menneskelig sett er godt i livet mitt! Det er ingen forskjell, som det står lenger ut i kapittel 3: «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.»
Vi tror at det er stor forskjell på oss mennesker, men det er ikke det spor forskjell! Lovbrudd er synd! Og lovgjerninger er synd! Det er sannheten.
Jeg skulle ønske at dette går opp for deg nå mens jeg taler om dette.
Men hør nå. Nå! Nå har det seg slik, nå er tingenes tilstand den, at uten lov — det står med betoning og uten artikkel i grunnteksten — uten noen lov, er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, nå åpenbart!
Men den er åpenbart uten loven,
det vil si uten at det knyttes noen betingelser til den som vi må oppfylle for å få del i den.
Hør nå her: Evangeliet er et ubetinget løfte! Det betingede løftet, det er loven det. Hele loven skal forkynnes, også det betingede løftet skal forkynnes. Det trengs for å vekke opp samvittighetene, blant annet. Men jeg må være klar over at når jeg forkynner det betingede løftet, da forkynner vi ikke evangeliet! Da forkynner vi loven!
Men nå er Guds rettferdighet åpenbart uten loven, uten at det er knyttet noen betingelser som jeg skal oppfylle. Det er Guds rettferdighet, den som loven og profetene vitnet om, den er åpenbart for meg.
Guds rettferdighet på grunn av troen
Hva er så Guds rettferdighet? Hva er Guds rettferdighet som er åpenbart i evangeliet? Rent språklig kan vi sammenligne det med 2Kor 5,21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skal bli rettferdige for Gud i Ham». Det er et uttrykk Paulus bruker svært ofte, dette om Guds rettferdighet. Det står altså for at vi skal bli rettferdige for Gud — i Kristus!
Her tales det om den rettferdigheten som gjør oss rettferdige i forholdet til Gud.
I Fil 3,9 sier Paulus: «Rettferdigheten av Gud på grunn av troen!»
Det er en rettferdighet som Gud skjenker oss, og som gjør oss rettferdige for Gud.
Dette er også det samme som Martin Luther skriver i kirkens bekjennelsesskrifter. Men dette kom jeg til lenge før jeg leste Luther — dette kom til meg ved at Guds Hellige Ånd hadde talt til hjertet mitt gjennom Guds ord. Dette er blitt meg åpenbart av Jesus. Dette lærer man ikke. Dette leser man seg ikke til, dette må erfares ved Den Hellige Ånd.
Jeg vet ikke om noe som er så tørt å høre på som et helt korrekt evangelium som er teoretisk, det er noe av det verste jeg hører, det får du aldri noe ut av! Du skjønner at dette kan man bare få på erfaringens vei!
Det er ikke mulig å forstå evangeliet! Det må åpenbares! Du husker jeg sa vi måtte sette en strek under ordet Åpenbare.
Ja, nå står det her at det er den rettferdigheten som loven og profetene vitner om. Nå kunne jeg snakket hele kvelden om dette uttrykket, for det er et veldig uttrykk! Men jeg skal bare peke på én ting. Jeg har allerede nevnt at loven krever fullkommenhet. Loven vitner om at Gud krever det fullkomne mennesket. Og nå må du høre her:
Den rettferdigheten som skjenkes meg som gave fra Gud I JESUS KRISTUS, det er den rettferdigheten som Gud i sin hellige lov sier at jeg må eie for ham, for at han kan ta imot meg!
I Jesus får jeg som gave fra Gud den rettferdigheten som gjør at jeg er ikke lenger er loven noe skyldig! Den får jeg! Og slik var det fra begynnelsen av!
Allerede fra Adam og Eva i paradiset måtte det lates liv for at de skulle få syndsforlatelse. Det går som en rød tråd gjennom hele Skriften! Det er blodet, det er soningen. Fariseerne ville ikke vite av soning!
Jeg spurte en ortodoks jøde, en over-rabbiner ved en synagoge i København: «Hva mener dere om den store soningsfesten i 3. Mosebok, kapittel 16?» «Åh, det er uttrykk for anger og bot», sa han!
Det er jo nettopp liberale teologers teori. De har den forresten fra rabbinismen. Det er uttrykk for anger og bot! Jeg ville antyde for ham en stedfortredende soning… «Det finnes ikke noe slikt som en stedfortredende soning!», svarte han. «Vi hater, vi avskyr det om en stedfortredelse», sa han. Og det var akkurat det fariseerne på Jesu tid også gjorde. Det hatet, de avskydde ethvert ord om et stedfortredende offer! Jeg spurte rabbineren om Jesaja kapittel 53. Han sa at det også var uttrykk for anger og bot! Ja, det er det de liberale teologene sier fremdeles. De vil ikke vite av stedfortredelse.
Men Det Nye Testamentet sier noe annet! Det forkynner ham som skulle få all verdens synd lagt på seg for å være det Guds lam som bærer bort, som fjerner, verdens synd. Slik som døperen Johannes vitner om og peker på Jesus. Og det heter i Kol 2,14: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud. Det tok han bort i det han naglet det til korset.» Egentlig står det der at han slettet ut håndskriften, den som nemlig er loven. Den ble utslettet når det gjelder vårt forhold til Gud, fordi det er oppfylt i mitt sted, på mine vegne.
Albert Lunde fortalte meg om en kvinne i stor sjelenød som satt og sa: «Jesus har gjort sitt, nå får jeg gjøre mitt!» «Du lyver, mor!», sa Lunde til henne. Da så hun opp: «Lyver jeg? Har ikke Jesus gjort sitt?» «Nei, mor», svarte Lunde, «Han gjorde ditt! Han hadde ikke noe ‘sitt’ å gjøre!» Det er dette du må få se!
Det som loven krever, det skjenkes oss i evangeliet.
Men hvis en ikke ser hva loven krever, da ser en heller ikke hva evangeliet gir.
Og hvis en tror at en ved Guds kraft og hjelp kan bli noe, da tar en jo ikke imot alt for ingenting! Da går det jo med oss som med jødene.
I Rom 9,30 står det både om hedningene og jødene. Der står det at hedningene — de som ikke søkte rettferdighet — de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro! Israel derimot, de søkte rettferdighetens lov. Det betyr en norm for sitt gudsforhold som kunne tilfredsstille Gud. Eller, for å si det i dagligtale: De søkte selv å bli slik som Gud ville ha dem! De vant ikke fram til dette. Hvorfor ikke? Fordi de ikke søkte det ved tro, men ved gjerninger.
Så snublet de på Jesus.
Guds rettferdighet er gitt oss av Gud i Jesus Kristus
Evangeliet — det åpenbarer og det avslører, at den rettferdigheten jeg må eie, den er meg skjenket og gitt av Gud i Jesus Kristus!
Og så kommer det videre: «Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, for alle og over alle som tror.» Rom 3,22
Ved troen på Jesus Kristus, for alle! Det vil si at det er tiltenkt alle mennesker. Alle mennesker har rett til dette. Og det er over alle som tror, for de som tror har tatt det til seg.
Du hører her altså, at før vi tror på Jesus, eier vi ikke den rettferdigheten. Og hvis vi opphører med å tro på Jesus, eier vi den heller ikke. Men ved troen på Jesus eier jeg den rettferdigheten som gjør meg rettferdig i Guds øyne. Og for å gjøre det kort; den rettferdigheten er skjenket oss ved Jesu stedfortredende sonoffer.
I ungdomsoversettelsen er det brukt ordet “sonemiddel” der hvor det i den autoriserte oversettelsen står “nådestol”. Sonemiddel er egentlig grunntekstens uttrykk. Nådestol er likevel blitt beholdt etter Martin Luthers bibel; det er han som har innført det ordet — fordi blodet som ypperstepresten stenket var stedfortreders blod, sonoffers blod på nådestolen. Det var på lokket på paktens ark, og under det lokket lå lovens to tavler. Det er symbolsk for at blodet dekker lovens krav. Av den grunn er oversettelsen blitt beholdt, og jeg synes det er en god oversettelse. Men det betyr altså akkurat det samme som sonemiddel.
Guds egen Sønn kom inn i ditt og mitt sted. Guds egen Sønn kom inn i våre kår. Han gjorde våre gjerninger. Han tok på seg ansvaret for våre synder. Han ble behandlet etter alt hva vi har pådratt oss, han ble behandlet som om han var oss, for at vi til gjengjeld, ved omvendelse og tro på ham, skal få alt det som Han har rett til!
Dette er evangeliet!
Kjent rettferdig uten å ha fortjent det
Evangeliet er budskapet om en bestemt person, nemlig Gudmennesket. Ikke en Jesus. Nei da, vi kan ha forkynt mye godt om Jesus og allikevel ikke ha forkynt evangeliet. Det er at Guds Sønn er blitt menneske — som er evangeliets innhold.
Der ikke Gudmennesket blir forkynt, der blir ikke Guds evangelium forkynt!
Og det er helt bestemte kjensgjerninger som dette Gudmennesket har fullført — til vår frelse. På dine og mine vegne. Dette er evangeliet. Og det er et ganske bestemt vilkår for å få del i det — og det vilkåret heter: For ingenting! “Uforskyldt av hans nåde.”
Og dette ordet “uforskyldt”, [gr.: dōrean = “som en gave”] står det. Men ordet har også en sidebetydning, nemlig at det gis bare til det mennesket som ikke har fortjent å få noe uforskyldt.
Dette kommer godt fram i ungdomsoversettelsen. “Kjent rettferdig uten å ha fortjent det.”, står det der. Det er selve budskapet. Dette er evangeliet.
Ser du hva som gir deg evig liv? Når dette kommer inn i hjertet ditt, da kommer Jesus selv inn der. Da bor han i oss. Han tar bolig ved troen i hjertet vårt. Og Jesus gir aldri bare det vi har bruk for selv. Over alt hvor noen får motta Jesus, der blir det både liv og overflod.
Det er som det står i Salme 23: «Mitt beger flyter over.»
Dere må ikke tro noe på den oversettelsen som snusfornuftige teologer har fått til nå: At mitt beger er fylt til randen! Nei! Mitt beger flyter over! Det blir til andre. Og slik skal det stå. Og Jesus anvender jo dette på seg selv i Joh 10,10: Jesus sier: «Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod!»
Når det i Romerbrevet 8,37 tales om “mer enn å seire”, er det det samme som å gjøre erobringer!
Jeg har fått lov å se, ved Guds store nåde og barmhjertighet, at jeg som ingenting har, ingenting er, ingenting skjønner, jeg er i virkeligheten så dum at det er en gru. Men jeg har fått lov til å se hvordan mennesker blir frelst ved dette budskapet. Ved at jeg ganske enkelt har fått lov til å peke på for dem, det som har frelst meg selv! Det er dette jeg ønsker for deg som hører på denne talen.
Dette er evangeliet!
Om med dette følger alt som er godt. Jeg nevnte at det følger velsignelse med å holde budene. Den velsignelsen har Jesus vunnet! Og han har vunnet den for oss! Vi får velsignelse gjennom hele vårt liv ved Jesus, vi. Vi er velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef 1,3.
Ved Ham kommer den over oss! Ikke ved våre gjerninger.
Det er ham alene som gjorde seg fortjent til velsignelsen — for oss.
Han er den førstefødte blant mange brødre.
Det han er, det er også du og jeg — i ham!
Han gjelder for oss!
Den som tror på ham, gjør Guds vilje.
Og da blir det som det slutter her: “Ved troen stadfester vi loven!”
Amen.
Vandringsord 